It's Rare.

Spill: Perfect Dark
Konsoll: Nintendo 64
Utviklere: Rare
Utgivelsesår: 2000








Jeg husker godt de gode gamle dagene med Nintendo 64. Rett hjem fra en mildt sagt jævlig dag på skolen, og endelig få benke seg ned forann tv'n med spill. Ingenting kunne slå det.
Jeg husker også veldig godt at etter Mario 64, så var Banjo Kazooie, Blast Corps, Donkey Kong, Goldeneye ,Conker's Bad Fur Day og Jet Force Gemini. spill jeg storkoste meg med. Det utrolige var at disse spillene alle var utviklet av Rare. Og mine øyne la de mye av grunnsteien til N64s popularitet. Setter man det litt på spissen, så kan man vel si at Rare var N64.
Men da jeg var ung tenkte jeg ikke over hvem som hadde utviklet diverse spill. Jeg bare spilte de. Men da Perfect Dark kom på markedet, syntes jeg det virka overhypa og som et plagiat av Goldeneye-spillet. Så jeg kjøpte aldri det, gadd ikke å bry meg om det. Det var også mange som mente at det var bedre enn Goldeneye, fan boy som jeg var, det kunne jeg ikke akseptere. Så sykt feil jeg tok.
Jeg skaffa meg dette spillet nylig. Og jeg har et ord å si : WOW! Perfect Dark er ikke bare noe av det beste jeg har spilt til N64, men uansett konsoll.
Det er i samme stil som Goldeneye. Du ser alt i førsteperson. Du skyter bad guys og løser oppdrag i samme bane. Forskjellen er vel at det er som en forbedret oppfølger til Goldeneye. Eller man kan kalle det Goldeneyes futuristiske søster. Grafikken er tatt ett steg videre. Omgivelsene ser hakke sløyere ut. Digger at de benytter seg av fremtidsutseendet, får litt Blade Runner-feeling av det hele. Våpnene, klærne, kjøretøyene, det meste er futuristisk, nevnte jeg at det dukker opp Aliens?
Personene i spillet har til og med dialog med lyd, det er ganske forfriskende i et N64-spill. Hovedpersonen er også temmelig kul. Joanna Dark er ei skikkelig bad ass chick.
Kontrollen i spillet er også super, å sikte med våpnene funker som bare det. Til forskjell fra Goldeneye, er det her et autosikte-system.
Selve storien er vel muligens litt typis, skurker som er ute etter å lage et ekstremt dødelig våpen, verdensherredømme and all that shit. Men det gir hvertfall et driv til spillet.
Oppdragene er som regel kule, et minus er at det til tider kan være veldig vanskelig å skjønne hva man skal. Men det bli småplukk. Oppdragene er som regel varierte og man kan ved noen tilfeller velge flere veier å gå for å fullføre et oppdrag.
Jeg var helt i sjokk da jeg spilte dette spillet første gang. Det er bare så utrolig kult. Jeg fikk lyst til å begynne å spille masse Rare-spill igjen. Skal jeg være helt ærlig, så liker jeg det faktisk bedre enn Goldeneye. Rare burde lage sånne spill til X-Box 360.

Perfect Dark commercial

Some gameplay

Riding bugs is not that fun.

Bugriders
Utgiver: GT Inteactive
Utvikler: n-Space
Release: 30.11.97
Genre: Racing
Platform: PS1











Av og til hender det at man får veldig merkelige gaver til jul. Enten det er filmer med Rutger Hauer, loslitt musikk, spill man aldri har hørt om. Bugriders er et sånt spill som jeg aldri hadde hørt om, og som jeg desverre fikk til jul.
Av og til kan spill man ikke har hørt om funke så bra som bare det, sjekk feks. Tombi.
Men ofte er det noe drit. Bugriders er et slags racingspill. Det er også en slags bakgrunnshistorie som handler om en konge som ikke har igjen mye av sitt liv. Istedenfor for å sette i gang et valg for å finne den rette kongen, blir det satt i stand et race for å finne den rette etterfølger. Hmm...som om vi noensinne vil at rallysjåfører skal styre landet.
Grafikken i spillet er helt grusom, og nå snakker jeg om et spill til PS1. Åpningsfilmen til spillet er det eneste med god grafikk.
Men til og med grafikken klarer ikke å overgå det utrolig elendige gameplayet.
Single-player innebærer seks race. Ikke at det har så mye å si, du skal være god, skal du klare å komme lenger enn første racet. Tror jeg klarte å komme til andre racet en gang. Men jeg gadd ikke å spille mer. Andre racet så helt likt ut som første racet, det kan muligens ha noe med grafikken å gjøre. Man veit heller aldri hvor bra man ligger an når man kjører rundt. Det kommer utøvere forbi deg hele tiden. Og det står ikke noe om hvilken plass man ligger på. Sa jeg at man benytter seg av flyvende insekter? Det er også veldig teit, fordi insektene du sitter på går rundt i ring, du kan bare styre hvilke veier den skal gå. Noe annet er at du pisker insektet til å gå fortere. Pisker du for mye dør insektet, og racet er over. man kan også trykke en knapp så absolutt alt går av seg selv. Spillet vil vel ikke at du skal spille det, hvem vil vel egentlig at du skal spille dette makkverket av et spill. Det er også dritvanskelig å fly gjennom alle disse ringene.
Det er også en flerspiler-modus her. Og den er like horribel som single-player. Det er dette ring racet, men det er også en modus der man skal skyte hverandre. Det er veldig tilfeldig om du treffer eller ikke. En kompis av meg klarte faktisk å treffe en god del. Men de fleste som har spilt dette som jeg kjenner treffer ikke en dritt. Man føler heller ikke at man oppnår noe ved å vinne i dette spillet. Man sitter bare å ler og stønner oppgitt over hvor ille dette faktisk er.
En positiv ting med spillet er at du kan velge en god del karakterer å race som. En annen god ting er at det også er ganske kul musikk. Ganske chill tekno.
men overall er dette et veldig dårlig spill.

Bilder og shit fra spillet

Some video for you folks out there.

Her er noen musikkvideor til folket

M.I.A. - Jimmy

Public Enemy - Fight the Power

Kate Bush - Wuthering Heights

Kool Keith- Plastic World

Jærven på nye eventyr

X-Men Origins :Wolverine
Regi:Gavin Hood
Manus: David Benioff og Skip Woods
Roller: Hugh Jackman, Liev Schreiber, Danny Huston og fler.












Da er endelig Wolverine tilbake. Vi som er litt inn i tegneserier har kanskje lest Orginserien som tar for seg fortiden til Wolverine. Denne bygger mer eller mindre på denne tegneserien.
Det er jo som kjent tidligere tre spillefilmer om X- Men. Så det var bare et spørsmål om tid før det kom til å bli gitt ut en Wolverine-film.
Gjør meg egentlig ikke noe at det har blitt valgt å lage en en film om nettop denne karakteren. Hugh Jackman gjør som vanlig en god tolkning av Wolverine. Man føler veldig godt den indre og ytre siden av Wolverine. Jackman får godt frem både sinnet og sorgen til Wolverine. Den bråkjekke humoren er også fortsatt på plass. Sabertooth tolkes også bra av Liev Schreiber, som er en enda verre versjon av Wolverine, med mindre moral.
Filmen begynner med at vi ser Wolverine som liten på 1800-tallet en gang. Her ender det med at han dreper faren sin og lærer fort at ikke er et vanlig menneske.
Han og broren, Sabertooth ( jeg gidder ikke å gå benytte meg av menneskenavnene) rømmer og man ser en åpningsekvens der de er med i den amerikanske borgerkrigen, første og andre verdenskrig og til slutt Vietnam.
Det er i Vietnam at Sabertooth dreper noen sivile og noen amerikanske soldater. Eneste måten de kan komme seg unna straff på er å bli med i en hemmelig tjeneste med andre skapninger av samme kaliber som Wolverine og Sabertooth, drevet av den sleske Stryker. De velger å bli med på dette. Og turen tar videre til Afrika der de er på jakt etter noe, jeg skal ikke røpe hva de er på jakt etter. Vil ikke ødelegge moro. Men kan vel si det som så at det er her Wolverine og Sabertooth virkelig blir uvenner.
Vi håper seks år fremover å møter Wolverine i Kanada, der han bor sammen med en kvinne. Men dette endrer seg når hun blir drept. Noe som videre fører til Wolverines hevntokt. Mer vil jeg ikke røpe av handlingen.
Filmen i seg selv er stillig den. Det blir aldri kjedelig, det er action hele tiden, veldig bra action scener, plottet går hele tiden fremover og effektene er på sin plass.
Filmen har i likhet med forrige X-Men-film et veldig stort problem. Problemet er det at filmen ofte rusher av sted. Det er noen steder i filmen man tenker, stopp! der skulle jeg gjerne fått vite litt mer. Det hopper ofte fra sted til sted. Og det kan av og til bli litt frustrerende å se på.
Ikke at det er vanskelig å følge med, det er relativt lineært. Jeg som er veldig fan av tegneserien filmen er basert på, synes lett at det kunne blitt lagt til litt mer rundt historien til Wolverine. Det er mulig at det lett kunne blitt problematisk og rotete, men det er så mye kult med fortiden til Wolvie.
Fans vil nok kose seg med filmen, men mange vil nok også synes at den i likhet med forrige film ikke klarer å nå opp til de smått geniale, to første filmene i serien.
men for all del, vil du ha en film der du aldri kjeder deg når du ser på den, er dette en super film. Jeg synes hvertfall tiden gikk kjempe fort.

Trailer
http://www.youtube.com/watch?v=LPmbGzQaOCs

This is why you don't want Wolverine's claws
http://www.cracked.com/video_17328_why-having-wolverines-claws-would-suck.html

Dr. Octagon VS The Return of Dr. Octagon

VS













Litt om Dr. Octagon :
Dr. Octagon er det første soloprosjektet til Kool Keith. Han er også kjent for sine mange år med gruppa Ultramagnetic Mc's, som blant annet har den råflotte klasikkeren " Critical Beatdown" fra 1988 på cv'n. De står også bak de undervurderte utgivelsene " Funk Your Head Up " fra 1992 og " The Four Horsemen " fra 1993.
Keith var alltid den litt rare og abstrakte karen i gruppa. Han har en del metaforer og noe av tekstmaterialle grenser til det absurde og spacea.
Men det var ikke før i 1996 at de utenomjordiske ide'ne virkelig ble satt til liv.
Jeg snakker så klart om " Dr. Octagonecologyst " fra 1996. Dette er ikke bare solodebuten til Kool Keith, men også gjennombruddsskiva til produsenten Dan the Automator (Gorillaz, Deltro 3030, Handsome Boy Modeling School). Beatsa til Automator er noe av det mest futuristiske jeg har hørt på en rapskive noensinne. Det er så og si det perfekte bakteppet for Kool Keith å sleppe sine funky alien rim løs. Dj Qbert er også en annen mann å nevne i denne sammenhengen, han scratcher og vrir så det holder på denne.
Jeg tror faktisk aldri Automator kommer til å lage noe som er så funky og out of this world igjen. Han har mye fett, men dette er nesten litt for bra. Bare sjekk den stillige koringa på "Blue Flowers" eller hva med den sløye elektroniske keyboard bassgangen på "Earth people".
Tekstene er også noe man legger merke til, kan vel lett si at dette ikke er standard raptekster. Med låter som "halfsharkalligatorhalfman" og "3000" der det er snakk om henholdvis 208 år gammle muterte onkler og år 3000 kan man med sikkerhet si at dette er noe annet enn mainstream shit.
Jeg er veldig begeistra for denne skiva og mener det ikke bare er en av de beste skivene innen acid-rap, men også en av de beste skivene innen musikkhistorien. Det er bare å ta av seg hatten for Kool Keith og at han lager den musikken han vil og driter i hav alle andre mener.
Kool Keith ble faktisk selv veldig lei debuten sin, nettop pågrunn av at det overskygga så og si alle de neste skivene han slapp. Og selv om jeg mener dette er Keiths beste skive til dags dato, kan jeg lett skjønne at han ble litt lei. Han har jo en del annet snack som kom etter denne, som "Sex Style" "Black Elvis/Lost in Space" og en rekke andre utgivelser. Det ble faktisk så ille at han bestemte seg for å drepe Dr. Octagon. Dette gjorde han under Alteregoet Dr. Dooom(Ikke forveksles med MFDoom) på introen til skiva "First Come, First Served" fra 1999.
Så da fortsatte Kool Keith videre med å slippe skiver med nye konsepter og jobbe med forskjellig produsenter. Alt fra skiver som " Masters of Illusion" med kompisen Motion Man til rare utgivelser som "Spankmaster" og "Siamese Sex Show". Det var ikke før i 2006, ti år etter "Dr. Octagonecologyst", at det ble gitt ut en nye Dr. Octagon utgivelse med titelen "Return of Dr. Octagon", mange så frem til denne utgivelsen, mange anmeldere var faktisk positive til selve skiva, fansen generelt var ikke så begeistra.
Jeg er av de som ikke er så begeistra. Mye av problemet med denne skiva er at den ikke har noe ordentlig helhet. Beatsa er for så vidt fengende og alt sånn, men de gir liksom ikke noe bakteppe til rappinga til Kool Keith. Ja, det er noen morsome skits her, men det hjelper ikke når det meste ellers går i dass. Beatsa høres faktisk ut som det verste tyggegummi elektropopen. Ikke at det gjør noe, men det passer ikke til Kool Keith.
Et annet problem er at Keith nesten ikke rapper på den, produsenttrioen One Watt Sun stort sett har tatt bruddstykker av vokalsamplinger av låter Kool Keith hadde liggende. Det blir mye til at det er små linjer som går om og om igjen på låter. Det finnes noen untak som "Aliens" og "Gorilla Driving a Pick-Up Truck", som i beste fall er helt greie. Siste låta på skiva, "Eat it" featuring Princess Superstar, burde det egentlig vært Princess Superstar featuring Kool Keith. Han dukker jo bare opp på refrenget. Nevnte jeg at skiva varer i 34 minutter? Det gjør den faktisk og det er vel bort i mot 15 minutter med rapping av Keith tilsammen.
Sjekk heller ut Mr. Nogatco (les det baklengs) med skiva "Nogatco Rd" og Project Polaroid med skiva "Project Polaroid", disse også fra 2006, disse to liker jeg å kalle oppfølgerne til "Dr. Octagonecologyst", her for man spaced out rhymes og suverene beats så det holder.
Det kom jo en annen god ting ut av "Return of Dr. Octagon", nemlig at Kool Keith returnerte som Dr. Dooom 2 i 2008 for å virkelig ta rotta på Dr. Octagon en gang for alle.

Info om Kool Keith
http://en.wikipedia.org/wiki/Dr._

Dr. Doom dreper Octagon
http://www.youtube.com/watch?v=zX2PPQRrn80&feature=related

Shady er definitivt back!

Artist: Eminem
Skive: Relapse
Utgitt: 18. mai 2009






Yes, yes, mannen man hater eller elsker er tilbake. Det er så klart ingen andre enn Eminem jeg snakker om.
Man kan si mye rart om mannen, men han har jo tross alt sluppet to utrolig geniale skiver, ikke bare ut i fra rapsammenheng, men også i musikkhistorien generelt. Slim Shady LP og Marshall Mathers LP. På disse skivene er han helt insane. Han er morsom, brutal, selvutleverende og veldig provoserende. Han gjør jo narr av kjendiser og kjendiseri så det holder. Med Dre på laget er det klart at det ikke kunne gå ille.
Nå i 2009 er saken litt anderledes, Eminem har ikke sluppet en ordentlig skive siden Encore i 2004, en gedigen skuffelse (Hey! jeg likte faktisk Eminem Show, men denne var ikke helt det store). Mye dritt har skjedd rundt Eminem, et nytt ekteskap med eksen Kim gikk i dass, kompisen og med- rapper med Em i gruppa D12, Proof ble skutt, klart det ikke er lett å komme seg urørt fra det. Han har også slitt mye med dopmisbruk de siste årene.
Men det er derfor deilig å melde at Eminem faktisk er tilbake. Denne gangen er det bare få låter der han gjør narr av kjendiser. Det er bare en av de tre sangene der han disser kjendiser at det faktisk blir fett. På We Made You som tydeligvis er førstesingelen fra skiva og på Same Song and Dance for han det ikke til i det hele tatt. Men i Bagpipes From Bagdad synes jeg det funker rimelig godt. Her snakker han veldig åpent om forholdet han hadde til Mariah Carrey, gjør narr av henne og ektemannen Nick Cannon. Synes det er artig jeg.
Men det sterkeste med hele denne skiva er nå Eminem faktisk går mot seg selv, og utleverer seg så til de grader, hvertfall når det gjelder om dopmisbruket. Sjekk bare låta My Mom der han rapper om at mora hans brukte dop, og det gjør han nå , så da har han blitt sin mor. Det grenser fra det hysterisk morsome til det tragisk når han snakker om disse tingene. Det er også mye rart han tar opp, sånn som på låta Insane der han legger ut om et incestforhold. Det er temmelig twisted.
Noe som også er en god nyhet er at Dr. Dre er tilbake i produsentstolen. Tror faktisk ikke denne skiva hadde blitt like bra uten de geniale, til tider på Relapse mørke beatsa til Dre. Låta Undergroun for eksempel er veldig sterk med sitt pompøse og kraftige lydbilde. Beatsa passer så og si stort sett bra til stemmen og flowen til Eminem.
Jeg måtte høre litt på denne skiva før jeg begynte å like det. Hadde litt trøbbel med refrengene og noe av flowen til Eminem, men etter noen gjennomganger så sitter det svært godt.
Så glem hva folk sier om Eminem om dagen, dritt i om de sier om det er bra eller dårlig, sjekk skiva så veit du om du elsker det eller hater det. Jeg personlig synes det er veldig tight, og tror hele utgivelsen vil vokse på meg. Får håpe Eminem drar ut på turne igjen da, og please ta en tur innom Norge, det er faen meg ni år siden du var her sist.

Eminem - My Mom
http://www.youtube.com/watch?v=FcpsVvNULwE

Artig intervju i Tyskland
http://www.youtube.com/watch?v=wLc-pwpr-HM

MPD Psycho

Tenkte jeg skulle fortelle litt om en manga jeg rett og slett elsker.
MPD Psycho av Eji Otsuka (manus) og Sho- u Tajima (tegner)
MPD Psycho handler om etterforskeren Yôsuke Kobayashi som er på en sak vedrørende en seriemorder som har patert kroppene til en rekke ofre. Kobayashi klarer å ta ned morderen og dreper han, men utvikler i samme slengen en personlighetsspalting, han får nemlig personligheten til en psykopat som går under navnet Shinji Nishizono.
Kobayshi havner i fengsel i og med at han faktisk drepte en mann. Da han slipper fri blir han hyrt inn av et uavhengig detektivbyrå ledet av kvinnen Machi Isono. Rundt samme tiden viser det seg at det er en nye seriemordere på ferde. Disse seriemorderne har strekkkoder på venstre øye, noe faktisk også Kobayashi også har. Kobayashi finner ut via etterforskningen til denne saken at han antageligvis har hatt de to personlighetene siden barndommen. Hele saken går inn i en konsiprasjon om en revelusjonerende avdød popstjerne/terrorist med tilnavnet Lucy Monostone som vist nok skal ha noe med saken og personligheten til Kobayashi.
MPD Psycho er temmelig sprø saker. Man må gjerne være åpen for noe som skiller seg sykt mye fra mainstream manga. Det er veldig mye rare vendinger, og overall veldig rare ting som skjer. Kobayashi får også flere personligheter utover i serien.
Jeg personlig synes det er en veldig fasinerende og anderledes manga. Det er også en veldig god blanding av action, thriller, komedie og vistnok i seinere bøker så blir også sci- fi dratt inn i hele handlingen. Når det gjelder komediebiten, så går det mye i referanser til andre elementer innenfor japansk kultur, et sted er det til og med en karakter som synger på åpningssangen til Dragonball. Humoren kan også være veldig mørk, noe som har med at det stort sett handler om vold og annen faenskap.
Noe annet som jeg også liker veldig godt med denne serien er at den er ganske eksplisitt. Man ser mye naken kropp, mye blodig nake kropp, ganske mye kroppsvæske som spyller ut. Så kan vel lett si at dette ikke er en serie fordi som har et lett hjerte. Men du kan jo alltids gi det en sjanse.
Det er også spennende alle disse greiene med strekkodene på øyne. Noe man faktisk får vite mer om etterhvert som historien utvikler seg. For å si det sånn, det er ikke akkurat noe man ser hverdag.
Karakterene er overall også veldig gode. Det grenser gjerne mellom de sykt creepy og de hysterisk morsome.
Det finnes også en live action tv-serie av dette. Det er ingen ringere enn Takashi Miike som har regien på den (Ichii the Killer, Gozu, Visitor Q). Resultatet er en filmatisering som er enda mer surrealistisk enn selve manga'n. Det er jo i hovedsak seks episoder med masse rare elementer.
Tv- serien er ikke dårlig by all means, men den kan ikke måle seg med manga'n der man også får my mer svar. I Takashi Miikes versjon får man nesten ikke vite noe om hva greia med strekkodene er.
Så dersom du vil ha en ganske sær manga å lese med masse blod og gørr og merkelige vendinger, så kan jeg anbefale MPD Psycho, men ikke forvent deg noe ordinært.

Trailer til Live Action av MPD Psycho
http://www.youtube.com/watch?v=PSn8A-oz4LM

Litt om bloggen.

Dette er da min blogg der jeg skal skrive om kultur. Jeg kommer til å skrive om filmer, musikk, spill, bøker og andre ting som opptar meg.
PEACE.